I et lite frysende rom i en veldig stor gammel hus bodde en gutt som heter Timmy. I sitt lille kalde rom satt Timmy veldig alene, den kjølige luften bet på nesen hans og på tåene hans. Veggene var tomme og laget av is, noe som gjorde ham enda mindre enn han allerede var.
Om natten ville han klemme seg inn i sitt smale seng, og trekke det tyne dekket opp under haken for å holde seg varm. Men uansett hvor tett han rullet seg sammen, nådde kulden frem til ham; fingrene hans føltes døde og kroppen hans skjelv av kulde. Det lille kalde rommet var mer et frysende fengsel enn et varmt rom.
En natt da Timmy ikke kunne sove, hørte han det gamle huset kreakke og støne. Han trodde han hørte viskninger bak de dype veggene i sitt lille kalde rom. Nyfiken, men litt redd, satte han øret mot den frysende vegg, håpet å oppdage hva som skjedde. Det han hørte, gav ham rysninger, frykt.
Noen steder dypt i de mørke skyggene i det lille kalde rommet ventet noe skummelt. Timmy kjente det, selv om han ikke klarte å se det. Skygger danset langs veggen, og opprettede underlige former som virket på å rope av egen vilje. Timmys pust ble til dim i den kalde luften mens han krøp under dekket, redd for å åpne øynene av frykt for å se noe rædselsskjebnende.
Og, det var veldig kalt og skummelt i hans lite kalde rom, men Timmy VALGTE å ikke være redd. Han forsto at han måtte være modig og lære hvordan han kunne overleve kulden. Og hver dag ble isen som plage ham mindre en fangstnet, og mer en tråd han kunne løpe gjennom med hendene.
Til slutt forstod Timmy at for å overleve i den ubesatte hyllen, måtte Timmy holde seg varm, men ikke bare det – han måtte også være tapet. Den lille kalde rommet ble etter hvert mindre et fengsel og mer et sted for å vokse sterkt med dagene som gikk. Og mens frost smeltet fra hjertet hans, oppdaget Timmy varmen i noen som hadde vært langt borte hele tiden inni ham selv, en varme ingen kaldt rom kunne ta unna ham.